En kort lydseanse i selskap med meterologiens morgenfugler på radio gav heller ingen unnslippende unnskyldning, det måtte bli en tur ut til kysten i dag også! Deler av gårsdagen hadde blitt tilbragt ved Krokstrand i Akershus, og etter en kjapp overveielse valgte jeg «fantasiløst» nok kursretning mot den samme plassen. Under gitte vindforhold er det alltid moro å følge opp en fast kystlokalitet jevnlig, mye for å se hvordan bildet av trekkende og vindblåst fugl endrer seg fra dag til dag. I det jeg satte meg inn i bilen reflekterte jeg kort over at det i dag var eksakt to måneder siden amerikanerne opplevde sitt tragiske terrorsjokk, kalenderen viste nå 11.11.2001.

Etter å ha sklidd meg frem til Krokstrand på dårlige sommerdekk mot gryende vinterlige veiforhold, konstaterte jeg at vinden fremdeles hadde god kraft og fin retning. Vindretningen bar skrått inn fjorden fra sydvest, mye likt det jeg
hadde opplevd her dagen før. Da morgenlyset allerede hadde rukket å lette litt på nattemørkets hemmeligheter, kunne jeg også se at sjøen gikk unormalt grov der ute i innløpet til Drøbaksundet. Dette kunne jo faktisk bli ganske spennende.! Dagen før hadde jeg gjennom fire bergkalde timer talt opp ca. 90 forskjellige alkefugler, men i dag ble denne totalsummen passert allerede etter en knapp halvtime. Det hjelper utrolig godt med en vedvarende og relativt konstant kuling fra de sydvestlige retninger!!

Oppildnet av antallet fugl glei tubekikkerten rytmisk frem og tilbake over havflaten, mens stadig nye småflokker av ender og alkefugl ble vindbåret innover fjorden. Ett fåtall lokale stormåker hadde som vanlig lagt seg på sjøen der ute, og disse duppet opp og ned i de relativt høye bølgene, kun periodisk synlig fra min postering. Under gunstige vindforhold blir slike kreasjoner oftest lynhurtig passert som gråmåker eller svartbak, og fanger sjelden noen lengre oppmerksomhet. Derfor jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å dvele ved akkurat DEN ene svartbaklignende fuglen som plutselig befant seg i fokus der ute, dovent liggende med ryggen mot meg og kun tilfeldig synlig i en gyngende bølgeverden.

Denne karen hadde jeg i alle fall ikke lagt merke til forrige gang tuben passerte den sydlige åpningen av sundet.
Fuglen måtte ha kommet drivende inn utenfra, og derav ligget ganske tett opptil land rett syd for meg, siden jeg ikke hadde hatt den inne i fokus tidligere. Ikke noe unormalt med akkurat dette under de rådende vindforholda. Avstanden ut til fuglen kunne vel nå være bortimot en 300 meter, og som alt annet der ute blei den til stadighet borte i bølgene. Den lå da svært så sammensunket på vannet, og virka nesten høyere bak enn foran? Ikke ville den vise frem hodeprofilen sin skikkelig, heller Duknakket og beskjeden, kanskje. Hmmm hva var nå dette? Jeg har sett massevis av vindblåste, slitne havhester opptil land i Nord-Norge, og kanskje var det en slags fellesnevner her.?

Da det plutselig suste noen alkefugler forbi, fulgte jeg refleksmessig disse til artstilhørigheten ble konstatert, men vendte allikevel kjapt tilbake til denne sorthvite karen som nødvendigvis måtte ha utløst noe oppe i observatørens topplokk. Var det noe med størrelsen og kroppsholdningen?

Og SÅ snudde fuglen på hodet.

Hva i POKKER for et trynegrev???

Klokka nærma seg ni og sola hadde allerede vært oppe ei lita stund, noe som nå ikke var fullt så gunstig for de gjeldende siktforhold. Kraftig sollys kan ofte forsterke størrelsen på enkeltdetaljer, spesielt om disse plutselig trer frem fra skyggepartier. Og fuglen snudde hodet mot venstre, rett inn i sollyset. Kunne det være noe slikt som lurte meg her?? Jeg venta tålmodig på at hodeprofilen skulle vises til den siden som vendte vekk fra sola, og fikk flere glimt av et tilsynelatende forvokst


Foto: Per Tangen
nebb i glitrende sollys. Begynnende hjertebank?? I det jeg omtrent hadde bestemt meg for at jeg bare lot meg lure av en nesten voksen svartbak, vendte fuglen hodet mot høyre og titta frem i skyggesiden. Og nebbet var akkurat LIKE fordømrande stort, så stort og langt og fortungt at hodet faktisk så lite ut i forhold. Dette kunne da ikke være mulig? Nesten desperat håpefullt begynte jeg nok en gang å lete etter hvite flekker ytterst ved håndsvingfjæra, men jeg hadde ikke sett noen der tidligere og fant heller ingen denne gang. Den flyktige tanken som hadde vokst gjennom de siste minuttene, fra en liten spire i det fuglen vendte hodet mot meg for første gang, slo nå ut i full blomst.

Jeg satt i Akershus fylke, i Indre Oslofjord, ved friområdet og sjøørretplassen Krokstrand i Vestby kommune,.og nøt synet av det som unektelig måtte være en SVARTBRYNALBATROSS!!

Hva gjør en så??

De neste minuttene står ennå litt uklart for meg. Men etter at jeg anskaffet meg videokamera, har mange spontan
opplevelser blitt preget av et iboende ønske om å feste disse til film. Dessuten bar hele situasjonen preg av uvirkelighet, trodde jeg egentlig på dette selv?? Etter ytterligere forsikringer om virkeligheten av det jeg så, heiv jeg meg på tubefilming av fuglen. Dette viste seg å være et relativt krevende prosjekt. Vinden var i ferd med å tilta i styrke og dreide dessuten sakte mot nord, noe som igjen førte til at jeg fikk kulingkasta midt i fleisen. Jeg fikk som snarest gjort et par minutters opptak mens alt rista og hoppa, bare for å forsikre meg om at jeg i alle fall hadde albatrossen på film. En veit aldri når slike «glansbilder» flyr sin vei.. Deretter prøvde jeg å finne le til tubekikkerten bak noen grove furutrær, og syntes jeg fikk bedre tak på filminga her. Jeg lot kameraet gå uten allverdens tanke på tid eller kvalitet, kun opptatt av fugl og fokus. Albatrossen måtte nødvendigvis ligge og padle mot vinden, i det den sakte glei skrått nordvestover inn sundet og mot Buskerud-siden. Stort sett hadde den baken mot meg hele tiden, og bare i korte glimt lot den seg beundre med hele sin sidestørrelse. En og annen gang strakte den hals og titta seg rundt, som om også den hadde trøbbel med å fatte hvor den egentlig var.

Etter «ei stund» følte jeg at jeg knapt kunne gjøre noe mer ut av denne dokumentasjonen. Jeg avslutta filmseansen med å forevige fuglen på «normalt» vis med 50X optisk zoom, slik at det for all ettertid kan sees hvor vi egentlig befinner oss. På dette opptaket ser en albatrossen duppe opp og ned i de høye bølgene, ennå lett gjenkjennelig med sin hodeprofil og sitt utseende, og
bak fuglen trer bebyggelsen på Buskerud-siden klart og tydelig frem.

Jeg satte meg nok en gang ned bak tuben, og kosa meg med den flotte fuglen ennå noen korte øyeblikk. Nå først merka jeg hvor kaldt det egentlig var her ute i den kraftige vinden, jeg hadde kasta både lue og hansker mens jeg jobba med opptaka. Og nå fant også tanken på å dele denne flotte opplevelsen med andre likesinnede veien til en hittil enveisblokkert hjernemasse. Derfor tok jeg med meg kameraet opp i bilen som bare sto 100m unna, det ville knapt vært mulig å kommunisere ute i felt under de rådende vindforholda. Fyra kjapt opp bilen med varmeapparat, og la da merke til at klokka allerede var godt over ti. Dæven, hvor fort tiden går i godt selskap!! Følte at jeg burde ta en snartitt på opptaka før jeg definitivt tok avgjørelsen om «å sprenge bomba», og etter å ha sett fuglen i digitale farger konstaterte jeg at: Dette er til å leve med!! Reflekterte kort over at jeg akkurat hadde sikra meg bortimot 15 minutters opptak av en svartbrynalbatross på «norsk jord». Og så sendte jeg ut en SMS til en kjenning (hadde bare 5kr tilbake på «Ring-Kontant telefonen»), og vipps. så var rabaldret i gang.

TIDELI..TIDELI..TIDELI..TIDELI, sa telefonen. Så du ditt og så du datt?, hvor? hvem? når? hva?.. lim den fast!. er du sikker?. TIDELI..TIDELI..TIDELI. legge inn?, piip-piip? hvor? hvem? når? hvor? TIDELI..TIDELI.. eller omtrent noe slikt, ja!

I ettertid er jeg relativt godt fornøyd med at jeg sikret min egen opplevelse
før jeg lot meg utsette for elektronikkens nøytrale tortur, klok av skade har man blitt gjennom de siste par åra! Gammel naivitet og utadvendthet har nok blitt pressa mot bevissthet og tilbakeholdenhet. Jeg har vel knapt noe til overs for stressa og egosentriske «natursamlere» lenger, de moderne tiders nomadiske jegere som stort sett er ute etter å profilere egen fortreffelighet og selvfølelse, og da også ofte på bakgrunn av andres arbeidsinnsats. Disse «samlerne» kan dessuten være svært så ubehagelige å ha i umiddelbar nærhet om de mislykkes under selve jakta, mistroende som de er til alt annet enn seg selv og sine egne kunnskaper. Nok om det! Dette dreier seg jo heldigvis fremdeles om et fåtall personer langt utenfor min nære omgangskrets, personer som i lys av egen adferd IKKE har adgang til å kreve NOE som helst av meg. Og vennligst, tolk denne lille refleksjonen som et partsinnlegg fra en som definitivt IKKE er uten plett og lyte, gudene bør vite at jeg periodisk knapt har vært «et hår» bedre selv!!

Men min trykte sjanse ligger HER og NÅ.

Etter diverse samtaler og en viss venten på en av de nå fremadstormende observatører (det gjorde dessuten særdeles godt med utstrømmende hetluft fra bilens varmeapparat), tok jeg igjen motet til meg og gikk ut i den vindbårne kulda for å se om albatrossen fremdeles lå der ute. Klokka hadde nå sneket seg såvidt over elleve, herlighet hvor tiden flyr.. Jeg starta ved å søke litt lenger nord for det punktet jeg slapp taket i sist, fuglen måtte nødvendigvis ha drevet denne veien under de rådende vindforholda.
Og BANG, der var den plutselig midt i fokus igjen, men nå på vingene. Albatrossen hadde letta og glei nå kontrollert «urolig» innover fjorden i noen meters høyde over sjøen, og det på noen vinger som knapt kan ha blitt sett her inne i vår moderne tid. Utrolig lange og utrolig smale, og svakt, hjullignende vendt nedover. FOR en fugl og FOR ei flukt, den fløy jo ikke på annen måte enn ved å justere vinklinga på de lange, tynne og ulenkelige vingene. Etter et minutts tid med pur nytelse gikk tanken igjen til videokameraet, uten at jeg der og da reflekterte over situasjonens vanskelighetsgrad. Jeg la fuglen i ytterkant av tuben, slik at fluktretningen skulle gi rom for å finne den igjen etter et kort øyeblikk «borte fra fokus». Greip raskt etter veska med kameraet men hvor var så denne? Hadde satt den fra meg litt for langt unna armenes aksjonsradie, måtte reise meg, hempene på veska skulle åpnes, ned på bakken igjen og øyet inn i tuben men hvor var så albatrossen?? Søkte febrilsk frem og tilbake i høyde med sjøen uten å finne den, hadde den tatt seg mer høyde og steget, eller.

Borte var den.

Min lille stund «i solen» var over for denne gang. Jeg hadde fått lov til å nyte en vinddreven svartbrynalbatross i Indre Oslofjord.

Og hva sier en så etter en slik opplevelse?

Nødvendigvis vil det måtte bli noe i denne gata:

«Nye opplevelser vil komme, for dette var jo bare EN fugl?!»
Warning: include(../../html/footer.php) [function.include]: failed to open stream: No such file or directory in /home/steinar/public_html/nofoa/artikler/axa/bare_en_fugl.php on line 233

Warning: include(../../html/footer.php) [function.include]: failed to open stream: No such file or directory in /home/steinar/public_html/nofoa/artikler/axa/bare_en_fugl.php on line 233

Warning: include() [function.include]: Failed opening '../../html/footer.php' for inclusion (include_path='.:/usr/lib/php:/usr/local/lib/php') in /home/steinar/public_html/nofoa/artikler/axa/bare_en_fugl.php on line 233