Det har de siste årene vært en viss konflikt mellom grunneiere på den
ene siden og Enebakk vannskiklubb på den andre, og et av argumentene som
har blitt brukt mot vannskiklubbens aktiviteter er de forstyrrelser dette
påfører fuglelivet. Dette førte i 1995 til at
NOF avd Oslo og Akershus mottok en forespørsel fra Enebakk kommune om
å utføre en undersøkelse for å se
hvilke konsekvenser vannskikjøringen hadde for fuglelivet ved Mjær.
Undersøkelsen ble gjennomført av Svein Dale og
rapporten konkluderte med at det ikke ble observert de helt store
forstyrrelseseffekter, men at en slik aktivitet
selvfølgelig vil ha en viss forstyrrende effekt, spesielt på mer sårbare arter (f
eks fiskeørn og storlom), og det ble foreslått flere avbøtende tiltak.
Dette innebar bl a å starte vannskikjøringen
senere på våren, innføre kortere tid
med kjøring pr dag og å flytte grensen
for kjøringen i nord noe lenger sør.
Dette for å skjerme den nordligste delen av
vannet hvor de største konsentrasjonene av fugl finnes. Disse tiltakene
ble for en stor del fulgt opp av Enebakk kommune, og ifjor ble NOF O/A
igjen kontaktet med spørsmål om å
gjennonføre en ny undersøkelse. Denne
gang for å se hvilke følger de avbøtende
tiltak hadde hatt, med andre ord, avdekke eventuelle forandringer i fuglelivet
siden 1995.
Undersøkelsen ble denne gang gjennomført av undertegnede etter
samme metodikk som i 1995. Forespørslen kom imidlertid så sent at tellingene ikke
startet før 31.5. En fikk dermed ikke med noe av vårsesongen denne gangen.
Det ble fra denne dato gjort ni besøk ved vannet, og siste besøk var 16.9.
Totalt ble det iløpet av perioden observert
50 arter, av disse kan 17 karakteriseres som vannfugl, mens ytterligere fire
arter har sterk tilknytning til vann/våtmark. I tillegg har arter som
fiskeørn, fossekall og vintererle tilhold ved
Mjær selv om disse ikke ble observert ved noen av besøkene dette året.
Syv av de ni besøkene ble gjort på kveldstid,
av disse var det aktivitet ved vannskiklubben tre kvelder. Det er verdt å
merke seg at det ved samtlige av disse tre besøkene var tomt for fugl i
nordenden. Om dette skyldes
vannskikjøringen alene er vanskelig å si, men det er
like
vel påfallende. Videre avbrøt et
knoppsvanepar hekkingen like etter at vannskikjøringen startet. Knoppsvane er en
art som er meget tolerant overfor mennesklig aktivitet/forstyrrelser
og som en skulle tro tålte dette. Det er likevel grunn til å tro at
vannskikjøringen i det minste var en medvirkende
årsak til at hekkingen ble avbrutt. Når
det gjelder de øvrige arter vannfugl viste status seg for de fleste å være
uforandret (f eks storlom, gråhegre, strandsnipe
og makrellterne), eller de viste en positiv utvikling (bl a kanadagås,
stokkand, fiskemåke og rørsanger). Den
eneste arten som viste en negativ utvikling var hettemåke. Den hekket nå ikke lenger
i Mjær, mens det i 1995 ble antydet en hekkebestand på rundt 10 par.
Av andre observasjoner kan nevnes at både låve-, tak- og sandsvale ble
observert på næringssøk over vannet,
låvesvale med minimum 110 ind 27.7. Delta
området i nordenden av Mjær er dessuten hekkeplass for flere arter
troster, sangere og finker. At flertallet av de omtalte arter viste en uendret eller
positiv utvikling, skulle tilsi at de
avbøtende tiltak har hatt en positiv påvirkning
på fuglelivet ved Mjær.
Vannskikjøringen i sin nåværende form synes ikke å
ha noen forstyrrende effekt på fuglelivet i de midtre deler av vannet. Det er
derimot meget mulig at den har en viss negativ innvirkning i den nordlige
delen. En må her ta hensyn til de svakheter en slik undersøkelse har, likevel
synes det naturlig å vurdere å flytte
grensen for kjøringen i nord enda noe lenger
sør. Noe som også ble foreslått i årets
rapport.
Alternativet med å flytte denne aktiviteten til en annen lokalitet bør
avveies nøye, og en bør ha i tankene
hvilke ulemper dette vil kunne påføre en
eventuell annen lokalitet.