Av Truls W. Andersen
(Også publisert i Vår Fuglefauna 23 (2000) nr 3, 130-131)

Alaskasnipe Årnestangen, Rælingen, Akershus 6. september 1999.

Foto: Truls W. Andersen.

folk hadde vært ute på tangen for å se på fuglen. Det er ikke hverdagskost for fuglefolk i Oslo og Akershus å ha besøk av en så stor sjeldenhet!

Etter en time var jeg endelig framme ved fugletårnet på tuppen av tangen. Jeg satte fra meg fotoutstyret og gikk rolig utover mudderflatene. Når vannstanden er lav kan store flater bli eksponert til glede for trekkende vannfugler. Etter kort tid kom en vandrefalk jaktende i lav høyde. Alt som kunne fly tok til vingene. En vaderflokk på ca. 100 ind. kretset urolig over området. Det så ut til at falken hadde mislyktes denne gangen. Jeg forsatte mot tuppen. Det tok ikke lang tid før jeg fant alaskasnipa midt blant myrsniper, sandlo, dverglo og brusfugl. Vår gjest så ut til å være i fin form. Fuglen var en ungfugl og en kunne lett studere alle kjennetegn. Det
Tirsdag den 6. september 1999 hadde vært en lang arbeidsdag. Jeg hadde tatt med meg kikkert og fotoutstyr på jobben for så raskt som mulig å komme meg ut av Oslo. Bare 2 mil østover ligger Nordre Øyeren ­ et stort elvedelta som ligger rett sør for Lillestrøm. Der tar jeg mange turer i løpet av året. Framme på parkeringsplassen ved Årnestangen var det bare å sette på seg slagstøvlene, for så å tilbakelegge 2­3 km ut mot tuppen av tangen. Årnestangen er det beste området for vadere og ender i deltaet.

Målet for turen var å finne og fotografere en alaskasnipe som ble oppdaget noen dager tidligere. Alaskasnipe er en sjelden gjest fra Sibir/Alaska. Fuglen hadde skapt rene folkevandringen til Nordre Øyeren og Årnestangen. Minst 30 lokale fugle
jeg ikke visste var at før kvelden skulle være over, ville vi ha utviklet et «underlig» vennskap.

Jeg gikk tilbake og fylte lommene med filmruller, monterte kameraet på et stativ og gikk rolig ut mot vaderflokken igjen. Vandrefalken hadde satt sine tydelige spor. For hvert steg jeg tok virket flokken urolig. Her var det bare å være tålmodig hvis jeg skulle komme nærmere flokken. Etter en halv time var forholdene forandret. Vandrefalken var ute av syne og vaderne løp rundt meg på alle sider. En sandlo stoppet opp for å la seg fotografere. En drøm for en fuglefotograf!

Flokken gikk uavbrutt på jakt etter en matbit. Det begynte å nærme seg solnedgang og kveld. Med ett ble idyllen brutt igjen ­ vandrefalken! Alle vadere «fryser» på to sekunder. Deretter gikk de på vingene. Alle utenom en ­ «min lille venn». Den så seg fortvilet rundt for å finne et sted å gjemme seg. Med ett ser den rett på meg og kommer løpende i stor fart. Jeg mister nesten pusten da den forsvinner mellom beina der jeg satt. Jeg kikket forsiktig ned, helt inntil slagstøvlene sitter en forskremt liten fyr helt stille. Er dette mulig? Jeg ventet og tenkte at snart ville den oppfatte at jeg var et menneske ­ «en fiende». Etter 10 min. begynner jeg å tvile. Fuglen trivdes under min store kropp. Jeg begynte å merke noe til krampe i beina, og prøvde derfor å flytte meg litt. Alaskasnipa fulgte etter. Det virket som om den var helt uredd og at den ikke hadde dårlig tid. Den satte seg igjen helt inntil slag-
støvlen og begynte å pusse seg. Avstanden mellom oss var mikroskopisk. En fantastisk opplevelse!

Etter 15 min. dukket resten av flokken opp igjen og alaskasnipa sa takk for seg og gikk ut til de andre. Der satt jeg igjen med en underlig følelse av å ha opplevd noe helt unikt. Var dette virkelig mulig? Jeg forsatte med å ta bilder. Lyset var helt perfekt. Det kunne rett og slett ikke bli bedre!

Alaskasnipa tok lengre runder på mudderet. Med ett var vandrefalken tilbake. Alle gikk på vingene igjen ­ unntatt alaskasnipa. Den satt nå over 30 meter unna. I stedet for å fly kom den som en kanonkule bortover mudderet og tilbake til mine bein. Jeg hadde aldri trodd at min to meter høye kropp og mine 125 kg skulle fungere som beskyttelse for en fugl.

Det hele skjedde tre ganger. Til slutt fløy den bort og satte seg i gresset lengre inn på tuppen av tangen. Den puttet nebbet under vingen. Det var på tide å si god natt. Sola gikk ned og alt var i ferd med å stilne av. Jeg pakket sammen utstyret og tok fatt på den lange veien tilbake til bilen. Sibirske gjester på høsten har en tendens til å virke uredde. Jeg tror mange av artene aldri har sett eller opplevd mennesker. Tenk om alle fuglearter hadde vært like tillitsfulle!

Kvelden på Årnestangen gikk i alle fall inn i min minnebok som en av de største!

Tegning av Trond Haugskott